Linux’ relativt nye “Live-CD”-system er ikke bare kjekt hvis man har lyst til å prøve ut en distribusjon, man kan også installere rett fra Live-CD-en. Disse live-utgavene er på underkant av 700 mb, og derfor er ikke DVD-plater nødvendig.

Etter en 30-minutters nedlastning fra Mint sine hjemmesider, var jeg klar til å brenne ISO-fila over på en CD. Etter en feilfri brenning startet jeg PC-en på nytt, og fyrte opp Live-CD-en. En limegrønn bakgrunn kom til syne, hvor en stilfull lastingsanimasjon ble vist midt på skjermen sammen med en logo av distribusjonen.

Alt så tilsynelatende ut til å fungere perfekt, og jeg fikk et veldig godt førsteinntrykk av Mint. Ett problem var imidlertidig nok til legge planene mine med denne distribusjonen i ruiner: Skjermkortdrivere og oppløsning. Altså, jeg er ingen Microsoft-patriot – tvert imot. Men det er vel en grunn til at de har 95 % markedsandel? Fordi det faktisk funker! Hvis den allmenne databruker skal konvertere til Linux kan det vel ikke være fult av feil og mangler – av den sort at den normale brukeren aldri ville klart å rette på?

I starten virket det som oppløsningsproblemet mitt var av den enklere sjanger; “jeg kan vel bare navigere til kontrollpanelet og endre oppløsningen til 1680×1050?” Jo da, vanligvis ville dette fungere. Men nei, her var det ingen andre alternativer enn 1280×1024 og lavere. Siden jeg karakteriserer meg selv som en over gjennomsnittlig avansert databruker, nektet jeg selvfølgelig å gi opp så lett. Derfor, etter å prøvd på egenhånd i flere minutter, begynte jeg å søke på Mint-forumet etter tråder med samme hensikt. Det var en del – faktisk en hel haug! Alle med ATI-grafikkort. Det viser seg nemlig at ATI ikke har noen ordentlige Linux-drivere. Flott! Siden dette var – mest sannsynlig – et individuelt problem skal jeg la det være inntil videre.

Etterhvert bestemte jeg meg for å installere systemet. Kanskje var det en mulighet at oppløsningen ville ordne seg ved å installere hele distribusjonen. Etter en litt kinkig partisjoneringsprosess lå Linux Mint på en 40-GB-partisjon på harddisken min. Jeg startet maskina på nytt og kjørte Linux Mint 4.0 Daryna. Etter noen sekund var jeg vitne til enda et nederlag – oppløsningen var igjen 1280×1024, altså både ute av proporsjon og generelt lavere enn min 22-tommer på 1680×1050.

Vel igang med utforskninga kom jeg ikke noe lenger enn før installasjonen med oppløsningsproblemet. Et problem jeg fortsatt sliter med. Men nok om det, la oss ta for oss grunnfunksjonene ved denne distribusjonen. Rent visuelt ser den — som sagt — veldig bra ut. Det er lite å trekke ned på, dessuten liker jeg måten Mint behandler filer på. MintLinux.com har en egen nedlastningsportal, som de fleste andre Linux-distribusjoner forøvrig, hvor grunnprogrammer kan lastes ned. Her ligger det meste av hva en PC-bruker trenger i dag. Mints eget installasjonsfortmat heter, ikke så overraskende, “.mint”. Filer som ender med denne betegnelsen er altså beregnet for akkurat denne distribusjonen. Mint støtter også Ubuntus installasjonsformat — ettersom Mint er bygd på denne.

Når det kommer til skrivebordsmiljøer har du de tre mest kjente å velge mellom: XFCE, GNOME og KDE. Personlig har jeg prøvekjørt Mint med begge de to førstnevnte skrivebordsmiljøene. Møtet med XFCE ble kort, ettersom det var helt ukjent for meg, og etter noen minutter droppa jeg det, og satset på GNOME — skrivebordsmiljøet som er skildret og omtalt her.

Det ikke nødvendig å ta for oss GNOME i denne artikkelen, ettersom det ikke har en sammenheng i den grad at det er nødvendig å omtale begge.

Mint i seg selv minner veldig mye om Ubuntu, og hvis du har erfaring med Ubuntu, er ikke dette en distro å frykte. De største forskjellene ligger i designet og i den innebygde mediastøtten. Ubuntu støtter som kjent ikke filformater som MP3 uten videre, noe Mint gjør med glans. Selv om innebygd mediastøtte ikke er nødvendig, vil jeg påstå at jo mer “bundle” et operativsystem kommer med, desto bedre blir det mottatt. Skype, Mozilla Firefox, Pidgin, OpenOffice, samt en hel haug andre programmer som er med å sikre infrastrukturen i distribusjonen, følger selvfølgelig med fra første sekund.

Linux Mints skrivebord — med GNOME-skrivebordsmiljø — er veldig stilrent, og lett å navigere seg i. En gjennomsnittlig Windows-bruker vil lett kunne kjenne seg igjen når det kommer til filbehandling og konfigurasjon. Det er definitivt en distro man bør vurdere hvis man er nybegynner. Så hvis du enten vil bli kvitt Windows, eller bare er sugen på å prøve ut Linux — som for deg virker fjernt, men du har hørt så mye om — er dette distribusjonen for deg.

Er du en skikkelig Unix-bruker har Mint en fin funksjon som kanskje kan senke irritasjonsnivået hvis du sliter med å finne den rette kommandoen, nemlig integrerte vitser. Disse “vitsene”, eller ordtak, vises innimellom. Noen av dem er litt artige. Men om det kan senke irritasjonsnivået skal jeg ikke kommentere – jeg var vel strengt tatt like forbannet etterpå.

Linux-programmet “WINE”, som for det meste skaper en emulator som muliggjør eksekusjon av Windows .exe-filer, ligger ute på Mints nedlastningssider. Å installere Windows-programmer med WINE i Mint gikk, i mitt vedkommende, knirkefritt. Så lenge programmet ikke er spesialprogrammert for Windows, som blant annet Windows Live Messenger, skal det meste være mulig ved hjelp av WINE. Et flott tillegg for deg som er avhengig av “Windows-only”-programmer i din digitale tilværelse.

Det å sette en karakter på en distribusjon som denne er for meg vanskelig. Det er vel heller ikke nødvendig. På grunn av mine oppløsnings- og driverproblemer kostet det meg mange timer med opphisselse, jeg godt kunne vært uten. Alt i alt er dette en meget god distro, den har alt alle andre distroer har — samt litt til. Den er brukervenlig og ser, i motsetning til sin bror Ubuntu, veldig bra ut. Linux Mint 4.0 Daryna, med GNOME-skrivebordsmiljø, anbefales derfor på det sterkeste. For deg uten en skjerm med widescreen 1680×1050 oppløsning samt et ATI-skjermkort. Da kan du glemme det.